Fredag 04.06 gikk helsedirektør Bjørn-Inge Larsen ut og varslet en ny tidsalder i velferdsstaten Norge. Han sa at flere ville få avslag til dyre behandlinger og satte en prislapp på 425 000 kroner per år til hver enkelt for seks måneders livsforlengende behandling. Jeg har ventet på en slik uttalelse i mange år. Ikke bare på grunn av kroner og øre, men fordi vi jeg har stilt spørsmålstegn ved helsevesenets etiske rolle og ansvar når det gjelder å formidle holdninger om livsfaser, sykdom og døden.
4000 år f.Kr ble hjulet ble hjulet oppfunnet, kineserne brukte trykkekunsten under Mingdynastiet på 1000-tallet og Gutenberg ble kjent over hele Europa som boktrykkerkunstens far på 1400-tallet. Så kom den industrielle revolusjonen til Europa og ting begynte å skje fort. Veldig fort!
Jeg ble ferdig med min helsefaglige utdanning i 1998. Den gangen lærte jeg at en medisinsk sannhet varer i ti år fordi forskningen går så fort fremover. Senere lærte jeg at sannheten kunne vare i fem år. Nå lærer jeg at en medisinsk sannhet varer i to år. All den kunnskap, erfaring og ikke minst all denne nyskapende teknologi gir oss uendelige muligheter til å forbedre, helbrede, utsette og slette det vi finner uhensiktsmessig. Vi tilegner oss ny kunnskap på tvilsomme måter for å løse praktiske problemer i våre virkelige liv. Med alle denne kunnskapen og teknologien tilgjengelig, kan vi redde ufødte liv, dødsdømte liv, vi redder menneskeliv for en hver pris fordi det ligger i menneskets natur å ta vare på hverandre.
Men til hvilken pris?
Får vi et sundt forhold til sykdom?
Får vi et sundt forhold til døden?
Døden har blitt noe veldig unaturlig og skremmende. Vi lever lengre, vi ønsker å holde på være kjære så lenge vi kan, til tross for at vår mor er en gammel dame på nittifem år og er i ferd med å avslutte et langt liv.
Jeg tenker at sykdom er en naturlig del av livet. Akkurat som døden. Jeg er også veldig klar over at det er enkelt å sitte her med en sund og frisk kropp og hevde at man må godta litt sydom og smerte på samme måte som man må lære å bli fortrolig med døden. Jeg skjønner at denne uttalelsen også kommer til skape reaksjoner. Jeg mener at man skal strekke seg langt for å gjøre livet for alle så meningsfult som mulig. Men jeg er også av den oppfattelse at det er på tide å ta en debatt om hvor de etiske grensene vi til stadig pusher fremfor oss.
Ikke fordi at lindrende og helbredende behandling har en pris i kroner og øre. Men fordi jeg er ikke så sikker på at det gagner mennesket å kunne manipulere livets naturlige gang slik det passer oss best.
Jeg skulle ønske at debatten om grensesetting for behandling i helsevesenet hadde dreid seg litt mer om etiske problemstillinger og litt mindre om penger.
Så lenge menneskeliv settes opp mot kroner og øre, oppnår man ikke annet enn sinte henvendelser fra brukere av helsetjenestene og brukerorganisasjonene . Jeg tror dette er en uheldig vinkling som fører debatten ned i en tung hengemyr. Jeg skulle ønske at debatten heller hadde dreid seg om alle de etiske problemstillinger vi blir stilt ovenfor ved forsøke å overleve døden for en hver pris.
Når jeg behandler mine pasienter, sier jeg at de skal jobbe med kroppen og ikke mot.
Jeg begynner å tenke at dette også kan brukes i flere sammenhenger.
Hei Anne.
Jeg legger igjen en link her inne hos deg. Jeg tror du vil like avisinnlegget:
http://gunnhildcorwin.blogspot.com/2010/06/helsedebatten-innlegg-i-aftenposten.html
Jeg tror du og Gunnhild har en viktig stemme i debatten og at det er viktige ting dere setter søkelyset på.
Med et par år på baken på sykehjem, og gamle slitne kropper og hoder som er mette av dager, har jeg tenkt i de samme baner. Men kanskje ikke like klart og reflektert som du gjør her.
Kanskje du også bør vurdere dette som et avisinnlegg?
Takk for linken, Silje. Dette var et vakkert og rørende innlegg og mye var også gjenkjennbart for meg. Gunhild forteller her om en familie som har klart å akseptere det uunngåelige og for en hyllest til livet hun beskriver! Jeg har opplevd alt for mange pasienter som enten har dødd på veg fra sykehjem til sykehus eller som har gått bort like etter ankomst på sykehuset. Skulle ønsker at mange flere får oppleve en slik verdig avslutning som ble beskrevet i leserinnlegget.
Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å jobbe MOT naturen og ikke med?
Vi har vanskelig for å akseptere det mest åpenbare og naturlige ved hele livet.
Har egentlig ikke tenkt på det som avisinnlegg, og har i grunnen hatt mye annet i fokus i det siste, men den evige debatten om ressurser og etikk ruller og går. Jeg følger med å ett øye og henger meg på der det er natulig.
Eit godt,reflektert innlegg.
Enig med Silje,fleire bør lese!
Jeg savner etiske debatter på flere arenaer… synes for mange diskusjoner spiller mer på frykt enn fornuft – hvor langt skal vi strekke oss? Og ikke minst penger. Money rules – så det suger!
Utifra det du skriver her tenker jeg på min egen mormor som var realistisk da hun fikk dødsdommen og kreftens klør et faktum.
- Gi medisinene til noen andre sa hun, og vi gikk alle sammen inn i en terminalpleie som var utrolig verdig, og etter hennes ønske. Slik ble det lettere å gi slipp da hun var borte og feire at man tross alt fikk ha henne i livet vårt den tiden det varte.
Klem til deg, Anne
Hvilken verdig avslutning på livet dere fikk sammen med din mormor. Jeg skulle ønske mange flere hadde fått den samme opplevelsen fremfor å ende livet i ambulansen på veg til sykehuset.
Jeg er veldig glad for at den etiske debatten nå kan foregå i det offentlige rom. Det har vært et tema for meg og mine medarbeidere så lenge jeg har jobbet i helsevesenet.
Bare innom og sier for å si hei: HEI!
Og håper du har det bra og at vi sees om noen uker. På LilleH eller…et eller annet annet sted.
Gleder meg.
Åååå!
Jeg gleder meg også veldig. Skal bli koslig å se deg igjen.
Stor klem