En sjanse til
Plutselig så jeg det. Det grønne gresset i veikanten. Den gule hestehoven som badet i solen. Den knallblå himmelen. Jeg kjente de varme solstrålene mot den utpinte kroppen min. Forundret pustet jeg inn den friske vårluften. Hadde verden alltid vært slik? Hadde fargene alltid vært så sterke? Jeg kunne ikke huske at gresset var så grønt. En varm og underlig følelse bredte seg gjennom kroppen og jeg bare gikk og sugde til meg alle de skjønne bildene som åpenbarte seg foran meg. Hvor hadde jeg vært all den tid? Når ble verden så vakker? Som et barn på oppdagelsesferd småløp jeg bortover stien, nysgjerrig på hva mer det var å oppdage. Bena mine som hadde løpt så mange mil, danset over bakken som om de løp for første gang. Så gjorde jeg noe jeg ikke hadde gjort på veldig lenge. Jeg smilte.
The word according to Anne 
Dette var en flott tekst og en fint budskap, Anne!
Det er godt når en våkner og ser det som er godt.
Takk for det, Maria.
Kanskje er vi ikke flinke nok til å se i hverdagen. Ingenting er konstant. Alt svinger. Når man så får løftet blikket litt etter å ha vært i en dyp bølgedal, kan det føles som den beste rusen du noen gang har følt. Ruset på livet.
Er det ikke et paradoks at vi ikke kan være lykkelige dersom vi ikke vet hvordan det er å være ulykkelige? Så da blir kanskje noe av leveregelen å lære seg å leve med den motgangen som også kommer…? Når dette er sagt, finnes det mange der ute som har møtt motgang i livet ingen mennesker skulle behøve å takle, dessverre.