The word according to Anne

Farvel, min elskede

aaa Den døsige morgenluften ligger tett rundt oss. Et tåkehav hvor vi kan søke ly. Som silkelaken med fjærlette strøk mot naken hud. Det er enda mørkt. Bare gresshoppene bryter stillheten. Jeg lener meg mot deg og legger hodet inn mot brystet ditt. Du legger den ene armen rundt midjen min, trekker meg tett inntil deg. Jeg kan høre hjertet ditt slå. Rolige, dype slag. Det er lyden av livets kilde. Her, ved siden av deg, finner jeg roen. Nå kan vi bare vente og se. Foran meg begynner jeg å skimte en veg av brostein. Det er rekkverk på begge sider. Tretoppene rundt oss står stille. Jeg kan begynne å ane skyene på himmelen. De første solstrålene lyser opp horisonten langt der fremme. Nå ser jeg at jeg står på en steinbro med et rekkverk som er utsmykket med vakre relieffer og guddommelige statuer. Vi følger broen et stykke. I grålysningen foran oss dukker det opp sorte silhuetten av dråpeformede spir. Så kan jeg se søyler på rekke og rad som danner en lang korridor. Jeg har lyst til å gå nærmere, men blir likevel stående. Vil ikke miste helheten. Trekronene har fått stammer. Vi er omringet av jungel. Jeg kan se en hest gå å beite langt der inne. Himmelen males i varme fargeskjær av gult og rødt. ”Herregud, så vakkert, ” hvisker du. Jeg blunker fort og øynene blir fuktige. Måtte dette aldri ta slutt, men snart er tropenatten over. I lyset kan jeg skimte gigantiske bueganger. Et majestetisk byggverk fra en annen verden, omspunnet av Østens mystikk. Spirene stiger mot den glødende himmelen. De kan ikke lenger skjule seg i nattens mørke. Det kan heller ikke vi. Gresshoppene synger litt høyere. Hanen galer litt nærmere. Solen kommer frem. Trekronene får farge. Dagen har startet. Magien er brutt. Vi stanser på enden av broen. Jeg ser på deg for siste gang. Du løfter en hånd og stryker meg over kinnet. Jeg knuger hånden inntil meg og bøyer hodet. Så kommer tårene. Stille bekker som blør fra et åpent sår. Pulsen min er i takt med din. Du trekker hånden til deg og den blir hengende ned. Litt hvileløs. Rådvill. Du ser på meg og vi vet. For en kort tid hadde vi hele evigheten. Men jeg hvisker deg farvel. Et annet sted, en annen tid. Men her og nå, farvel min elskede. Farvel…..

9 kommentarer om “Farvel, min elskede”

  1. Leser, med tårene som trillende nedover kinnet – disse ordene traff meg som et knytteneveslag akkurat i dag.

    Glad du klarer å sette ord på det å slippe en hånd – som man bare vil holde for alltid…

    1. Disse umulige menneskemøtene….
      Noen ganger må man bare innse at «it`s not meant to be.»

      Personene vil være nær i lang, lang tid i etterkant.

      Jeg vet ikke hvem du hadde i tankene i dag, Curly, men jeg håper at det er noen man også kan lære seg å leve uten.
      En dag…. Og kanskje vil man tenke tilbake på denne personen og smile isteden for å gråte.

      Klem

  2. Heldige er vi som får oppleve slike øyeblikk av hengivenhet, tilstedeværelse og samhørighet.

    Vanskelig er det likevel å skulle leve med avskjedene, de som er vonde, men nødvendige.

    Nydelig, Anne!

    1. Ja, vi burde føle oss heldige.
      Jeg har alltid tenkt at jeg er glad i mange, men jeg er heldig om jeg treffer en person i livet som jeg kan elske. Det er ingen selvfølge. Og kanskje, bare kanskje er jeg så heldig at den personen elsker meg tilbake.

      Jeg tror ikke man kan regne med å oppleve dette mer enn en gang i livet. Og dersom jeg skulle ta feil (for det hender jo!), så vil jeg si at jeg er veldig, veldig heldig. 🙂

      Umulige menneskemøter og smertefulle avskjeder setter spor, men utrolig nok vil de sitte igjen som vakre minner som beriker ens liv i mange, mange år i etterkant. Og som du sier, heldige er vi som får oppleve slike øyeblikk.
      🙂

      *sukk*

  3. Noenganger er det akkurat sånn.. Selv om man ikke nødvendigvis legger merke til at omverden er vakker i et sånt øyeblikk. Så godt at du la merke til det..

    1. Mmm….noen ganger kan rammene være akkurat slik.
      Stemningen og opplevelsen blir veldig forsterket, nesten på grensen til det uvirkelige, men likefult virkelig.

  4. Slike møter er sjelsettande.Du beskriv det nydelig.

    Kanskje er det slik «…not meant to be…»
    …uansett er slike avskjeder vanskeleg.

    1. Mmm….
      Noen menneskemøter er umulig og uunnværelige.
      Fryktelig sårt og samtidig er det noe veldig vakkert over det også. Jeg er veldig takknemmelig for at jeg har fått lov til å oppleve en slik menneskelig samhørighet. Jeg føler meg beriket. Tross alt.
      🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: