Ikke lenge igjen
Stille åpner jeg døren.
Du ligger der med lukkede øyne.
Åndedrettet er ujevnt.
Ikke lenge igjen nå.
Jeg legger en kald klut over den glohete pannen din og stryker deg på kinnet med baksiden av fingeren. Du er her, enda. Nattskjorten er gjennomvåt av svette. Jeg henter en ny. Jeg tar hånden din i min når jeg tar på deg den rene skjorten. Uten at jeg helt merker det, nynner jeg på en sang jeg aldri har hørt. Tone for tone.
Hvem var du?
Hvordan hørtes latteren din ut?
Hvilken forfatter leste du da du satte deg godt til rette i din yndlingsstol?
Nei, jeg kjente deg ikke. Likevel står jeg her ved sengen din. Legger puten godt til rette under nakken din. Plasserer armen over dynen slik at du ikke skal få trykksår på albuen. Strekker ut stoffet i nattskjorten skal lage skarpe kanter.
En liten endring i pusten gjør at jeg stopper litt opp. Du puster ut, men trekker ikke pusten inn igjen. Ikke med en gang.
Du har startet på din vandring.
Så trekker du pusten inn, men jeg hører aldri at du puster ut.
Øynene er lukket. Den kalde kluten ligger over pannen. Munnen er fremdeles åpen. Likevel ser jeg det med en gang.
Du er ikke lenger her.
Jeg blir sittende. En blandet følelse av verdighet og vemod fyller meg.
Jeg må varsle familien din, men jeg vet ikke hvem de er….
The word according to Anne 
Nydelig formidla.
Vil få ynskje deg eit godt nytt år.Klem
Godt nytt år til deg også, MT.
Koslig at du stakk innom.
🙂
Du…dette har jeg også opplevd noen ganger. Det er intimt og nært, og samtidig så….
Ja, du beskrev dette veldig godt, Anne!
Ja, det er veldig spesielt. Den stemningen sitter gjerne i meg i flere dager etterpå. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive den følelsen det gir meg. Det både intimt og personlig, vakkert og vemodig på samme tid. Samtidig føles det også veldig riktig og naturlig, om jeg kan bruke de ordene…..
En fin opplevelse og en del av livet som kanskje kan være aller vanskeligst å akseptere.
Vemodig, sårt og vondt, men også vakkert, på en måte…
Godt nyttår, Anne!
Godt nytt år, Goodwill.
Inspirasjonen for dette innlegget var en verdig og vakker avslutning på et langt liv, men jeg synes alltid det er noe vemodig over det når en person forlater dette livet uten å ha noen av sine nærmeste rundt seg…