The word according to Anne

Ørkenvandring

Gobiørkenen

Mongolia.

Landet hvor de spiser gammelt sauekjøtt like ofte som vi spiser brød og surnet hestemelk er nasjonaldrikken. For 800 år siden herjet Djenghis Kahn og hans tropper fra Tyrkia i vest og grunnla Beijing i øst. Mongolia lokker med milevise strekninger med uberørt natur og for mange er dette kanskje dette svaret på den ulitmate guttedrømmen for den perfekte villmarkstur. Vi ville også ut i villmarken. Åtte dager i Gobiørkenen. Vi står og betrakter kjøretøyet som skal være vårt hjem og transportmiddel i de åtte neste dagene. En sliten russisk minivan som sårt trenger en ny lakkering. Det er ikke fritt for at et aldri så lite scenario danner seg opp i hodet mitt. Mon tro om den holder i åtte dager.

Mongolia er over tre ganger så stort som Frankrike. Det er det 17 største landet i verden med 3.2 millioner innbyggere. En reise til Mongolia er en reise tilbake i tid. Over halvparten av befolkningen lever som nomader. Landet har 1200 kilometer med asfaltert veg. En tur ute i det storslåtte landskapet utenfor Ulaanbator er ikke å anbefale for de med svake rygger og lite humor. Det rister godt i den russiske minivanen der vi har stø kurs mot det ukjente Gobi. Svære flokker med hester beiter ute på de grønne slettene. Mongolia er akkkurat slik jeg hadde forestilt meg det. Langstrakte heier så langt øyet kan se, spredte vann og enorme flokker med husdyr som går og beiter. Vi passerer noen hvite, runde telt. Ger. Her bor hele familien i samme rom som fungerer som stue, kjøkken og soverom. Vi stanser ved en ger for å spise lunch den første dagen. Vi bli invitert inn.

På gulvet rett innenfor døra ligger en skalle. Kanskje det er et kuhode. På veggen henger kuas magesekk hvor de oppbevarer den mongolske nasjonaldrikken, airaag. Surnet hestemelk. Drikken inneholder 3 – 4 prosent alkohol, men de drikker dette som vi drikker melk, og det gjør barna også. Kona serverer oss hver vår bolle med den berømte melken og hvert vårt stykke geitost. Så setter hun seg ned sammen med mannen sin og de sitter der og bare ser på oss og smiler. Forsiktig løfter jeg bollen med den skumle drikken og setter den mot leppene. Det smaker ikke vondt. Bare litt søtt og rart. Geitosten klarer jeg knapt å sette tennene i og stikker hånden med ostestykket diskret ned i lommen…

Vi kjører videre igjen etter en kort introduksjon til det mongolske kjøkkenet. De grønne slettene forsvinner gradvis og vi kjører gjennom endeløse flater med sand sand og atter sand. Det er som å kjøre i et månelandskap In The Middle Of Nowhere. Om dagen er det 30 grader og drepende varmt inne i bilen. På grunn av all sanden som virvler opp, kan vi ikke åpne vinduet. Om natten synker graderstokken ned mot minus 10. Vi pakker på oss alt vi har av tøy for å holde den isende vinden ute. Så legger vi ut på ørkenvandring. Gobiørkenen har den mest spektakulære stjernehimmelen du kan forestille deg! Jeg visste ikke at det fantes så mange stjerner. Her står jeg, midt ute i Gobi, og bare ser opp mot himmelhvelvingen. Jeg får nesten tårer i øynene. Jeg tror jeg aldri i mitt liv har sett noe så vakkert. Månen lyser opp sanddynene som legger seg som bølger over den golde jorda. Det er akkurat som havet. Ørken er det mest fascinerende landskapet jeg vet. Det er så vilt. Åpent landskap med alt og ingenting. Så hardt og ugjestmildt, og likevel så ulidelig vakkert og beroligende… Her kan jeg vandre i dagesvis og ikke kjede meg et sekund. Bare nyte og bare være. Ørken. En jordisk oase Balsam for sjelen. Jeg trekker pusten dypt og bare smiler…

7 kommentarer om “Ørkenvandring”

  1. Så fint du formidlar landet,folka,naturen. Stjernehimmelen,-eg skulla gjerne sett den slik som du såg den der.Balsam for sjela,absolutt:)

    Ha ei god helg.
    MTklem

    1. Takk for hyggelig kommentar, MT.
      Ja, sjelefred og ro – det fant jeg der, og naturopplevelsen sitter i kroppen enda. En helt surrealistisk opplevelse.

      Ha en fortsatt god helg du også.

      klem
      🙂

  2. Hei igjen Anne,
    så du er betatt av ørkenen du også? Du får ta deg en tur til Chi og en vandring i Namibørkenen. Det skal jeg en gang i fremtiden.
    Det ble ikke noe sist sommer, men jeg håper sjansen byr seg ved en anledning om ikke for lenge.

    Fint beskrevet dette Anne, men litt «bleikt» av deg å gjemme bort osten 😉

    Ha en fin uke 🙂

    1. Å, gjett om jeg har sett og drømt meg bort i alle de bildene Chi presenterer. Den røde ørkensanden i Namibia hadde vært helt fantastisk å oppleve.

      Jeg vet, det handler om å prioritere. Jeg har egentlig en stor reise som kanskje står øverst på lista. En reise tilbake til moderlandet mitt, men vi får se. Hvem har sagt at det ikke er mulig å få til begge deler? Det handler om å prioritere.

      Jeg elsker ørkenlandskapet.
      Det er så beroligende. Langt fra alt og alle.
      Ingen kan nå meg der, og jeg har følelsen av å være totalt avskåret fra omverdenen. Det er en deilig følelse.
      🙂

      Den ostebiten var ikke laget for mennesker.
      Det nekter jeg å tro!
      🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: