Vannvidd

Jeg vet ikke hva denne bloggposten handler om. Kanskje dreier deg seg om å ta valg, mangel på oppdragelse, egoisme, den misforståtte oppfattelsen av at staten gir noe gratis uten av vi må betale skatter og avgifter. Eller kanskje er det snakk om demokrati og medias makt. Du må selv bedømme.

Evig liv – evig dilemma

Fredag 04.06 gikk helsedirektør Bjørn-Inge Larsen ut og varslet en ny tidsalder i velferdsstaten Norge. Han sa at flere ville få avslag til dyre behandlinger og satte en prislapp på 425 000 kroner per år til hver enkelt for seks måneders livsforlengende behandling. Jeg har ventet på en slik uttalelse i mange år. Ikke bare på grunn av kroner og øre, men fordi vi jeg har stilt spørsmålstegn ved helsevesenets etiske rolle og ansvar når det gjelder å formidle holdninger om livsfaser, sykdom og døden.

Kun lokale innbyggere drept i flomkatastrofe i Peru

”Norsk turist nær ved å bli drept i terrorangrep i La Paz”

Dette er overskriften du aldri har lest, og grunnen er enkel. Det var ingen norske turister som ble rammet av terrorangrep i La Paz. De drepte var bare bolivianere.

Vi kan slette Haitis u-landsgjeld med et pennestrøk

U-landsgjelden til Haiti ligger på 3,6 milliarder. Dette er en halv milliard mindre enn hva det kostet å bygge operaen i Bjørvika. Kristin Halvorsen uttalte en gang av man kunne utrydde fattigdommen i Norge med et pennestrøk. Da hun ble statsråd, viste det seg at det var ikke riktig så enkelt. Vi klarer ikke å utrydde fattigdommen på Haiti, men u-landsgjelden bør vi kunne slette med et simpelt pennestrøk.

Money talks

Gang på gang blir jeg forundret over nordmenn som klager på norsk  UD og den norske stat når de er i utlandet. Europeiske antyder at det er om lag 15 % som legger ut på reise uten gyldig forsikring og UD opplyser at de hjelper omlag 80 000 nordmenn i utlandet hvert år.

Amazonas

Amazonas.
Bare navnet er eksotisk.
Dampende jungel.
Suggende rytmer.
Dype hjerteslag.
Vilt og dyrisk.

Jeg snakker om anacondajakt fra hesteryggen, pirayafiske i solnedgang og alligatorjakt etter mørkets frembrudd. Svømme sammen med rosa delfiner. Edderkoppskrekk eller ei. Dette kan jeg bare ikke gå glipp av.

Ørkenvandring

Gobiørkenen

Mongolia.

Landet hvor de spiser gammelt sauekjøtt like ofte som vi spiser brød og surnet hestemelk er nasjonaldrikken. For 800 år siden herjet Djenghis Kahn og hans tropper fra Tyrkia i vest og grunnla Beijing i øst. Mongolia lokker med milevise strekninger med uberørt natur og for mange er dette kanskje dette svaret på den ulitmate guttedrømmen for den perfekte villmarkstur.
Vi ville også ut i villmarken.
Åtte dager i Gobiørkenen.

Ikke lenge igjen

Stille åpner jeg døren.

Du ligger der med lukkede øyne.

Åndedrettet er ujevnt.

Ikke lenge igjen nå.

Den Eneste Ene

Maria ga meg en utfordring og jeg har tenkt. Lenge og vel. Nå lar jeg bare tankene fare og skriver om det som kommer mest spontant.

Hvem har vært Den Eneste for meg?                                                                                                                                                                    Har jeg vært Den Eneste for noen?                                                                                                                                                                        Eller hvem burde egentlig ha vært Den Eneste?

Glødende hud

Lydløst glir vi gjennom bølgene mens solen steker fra en klarblå himmel. Den milde brisen stryker over naken hud. Glødende hud. Skjult bak mørke solbriller kan jeg iaktta deg uten sjenanse. Jeg spiser deg med blikket. De muskuløse armene. De flotte tatoveringene nedover ryggen. Den sensuelle munnen. Mørke øyne pent innrammet med sorte vipper og tykke øyenbryn. Et kledelig tredagers sjegg. Den brune manken som er blitt helt ugredelig etter fjorten dager med sol og saltvann.
Vilt og ustyrlig.

Eternal love

Jeg ligger henslengt i en hengekøye og nipper i et glass rødvin. Solen brer sine siste stråler over Amazonas mektige skoger. Gresshoppene synger intenst. Hjertet mitt banker intenst.

Deilig gitarmusikk er det smyger seg frem i stillheten. Myke fingre glir over harde strenger i ren og skjær lidenskap. Musikken blander seg med gresshoppenes intense sang. Jeg er i drømmeland. Lys levende. Jeg snur på hodet og ser på ham som sitter ved siden av meg med gitaren i fanget. Den brune manken er samlet i en stram hestehale. Det gløder ut av de dyp, grønne øynene. Jeg iakttar ham mens fingrene hans lager den mest sanselige musikken jeg noen gang har hørt. Hans kropp tilhører en ung gutt. Hans hode tilhører en ung mann. Så sterk. Så sårbar. Så vakker.

Tiden går. Uker blir til måneder og måneder blir til år. Vi lever hvert vårt liv på hver vår side av jordkloden. Så en dag åpner jeg mailen. Det er en musikkfil. Til meg. Han skal gi ut sin første cd. Fingrene mine berører så vidt tastaturet når jeg åpner filen. ” Eternal love and inspiration.”

Jeg lukker øynene.

Gresshoppene synger intenst.

Hjertet mitt banker intenst.

Lykke

Min mormor var åttifem år da hun døde. Av  de åttifem årene hadde hun levd tre. Jeg husker at jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle se tilbake på livet mitt og føle at jeg aldri har levd det fult ut.

Det er mange som beskriver hvordan de finner lykke i sitt liv og vegen dit kan ofte være lang og krunglete.  Maria skriver om dagene som kommer og går og den evige ventetiden på lykken som aldri kommer.  Curly forteller om et år med store endringer og Tomas forteller om hvordan han har funnet sin lykke som en evig fattiglus i en ellers så materialistisk verden. Slike innlegg inspirerer meg og får meg til å stoppe opp og tenke. Hva er lykke for meg?

Farvel, min elskede

Den døsige morgenluften ligger tett rundt oss. Et tåkehav hvor vi kan søke ly. Som silkelaken med fjærlette strøk mot naken hud. Det er enda mørkt. Bare gresshoppene bryter stillheten. Jeg lener meg mot deg og legger hodet inn mot brystet ditt. Du legger den ene armen rundt midjen min, trekker meg tett inntil deg. Jeg kan høre hjertet ditt slå. Rolige, dype slag. Det er lyden av livets kilde. Her, ved siden av deg, finner jeg roen. Nå kan vi bare vente og se.

Ta på meg

En berøring – ett sekund – var alt som skulle til. Ikke visste jeg at jeg kunne kjenne en slik sorg, en slik glede, av en berøring – ett sekund. Hvor kom de fra, alle disse tårene jeg aldri skjulte, alle følelsene jeg aldri hadde kjent? Sårbarheten jeg nesten hadde glemt?

Sjelen har ingen steder å gjemme seg og jeg skjelver.

En berøring – ett sekund…

Så forsvinner jeg.

Mot ukjent land

Som sultne flammer

mot himmel i brann

Som kraftfulle bølger

mot ukjent land

Elsker vi

Jeg vil leve

Jeg vil leve

med åpne øyne

Jeg vil se

med åpent sinn

Jeg vil føle

med hele hjerte

og ha sår

i sjelen min

Angst

Hun hadde alltid hatt viljen til å leve. Hun visste bare ikke når. Eller hvordan.

En sjanse til

Plutselig så jeg det. Det grønne gresset i veikanten. Den gule hestehoven som badet i solen. Den knallblå himmelen. Jeg kjente de varme solstrålene mot den utpinte kroppen min. Forundret pustet jeg inn den friske vårluften. Hadde verden alltid vært slik? Hadde fargene alltid vært så sterke? Jeg kunne ikke huske at gresset var så grønt. En varm og underlig følelse bredte seg gjennom kroppen og jeg bare gikk og sugde til meg alle de skjønne bildene som åpenbarte seg foran meg. Hvor hadde jeg vært all den tid? Når ble verden så vakker? Som et barn på oppdagelsesferd småløp jeg bortover stien, nysgjerrig på hva mer det var å oppdage. Bena mine som hadde løpt så mange mil, danset over bakken som om de løp for første gang. Så gjorde jeg noe jeg ikke hadde gjort på veldig lang tid. Jeg smilte.